Tidlegare har me lagt ut tre reisebrev får kyrkjelydsprest Nobukazu Imazu. Her kommer eitt til.

«Det var så deilig å ha skikkelig norsk sommer i Japan i oktober! Tempeturen var 20-25 grader da. Jeg tør ikke å reise til Japan om sommeren (juni-august) lenger, fordi det er forferdelig varmt med temperaturer opp mot 35 grader, og høy luftfuktighet. Jeg takler varmen og luftfuktigheten altfor dårlig etter å ha bodd i Norge i mange år. Det kan være lurt å unngå regntiden i juni når du vil reise til Japan. Tyfoner kan komme til Japan i juli og august, men de kan også treffe soloppgangens land i oktober. Noen dager før jeg kom til Japan, nådde den første tyfonen på to år landet. Det er sikkert best å reise til Japan på våren eller høsten, men dersom du vil ha skiferie i Japan-alpene, bør det gjennomføres i perioden januar-april.
 
Før ble jeg ikke fristet ikke til å reise til Syden. Men etter å ha bodd langt nord i mange år, forstår jeg godt hvorfor nordmenn elsker å dra dit for å sole seg. 1600 km sør for Japan finner du Japans mest sydlige region, Okinawa. Hele området består av 160 subtropiske øyer. Noen av dem har store strandhoteller og byliv, mens andre er fullstendig øde uten mennesker. Blant japanerene er Okinawa velkjent for sine vakre hvite sandstrender og krystallklare vann. Stedet er et eldorado for alle som er glade i snorkling og dykking siden det er både både korall- og sandstrender der. Jeg tror ikke at de fleste nordmenn kan forestille seg at slike subtropiske øyer også hører til Japan!
 
Jeg skulle reise med flyet til Naha (regionshovedstaden i Okinawa) 26.oktober, men flyreisen så helt umulig ut to dager før det. Ifølge værmeldningen skulle en farlig tyfon nå Okinawa denne dagen. Men det skjedde et under: Tyfonen snudde seg 180-grader og beveget seg mot Tokyo 25.oktober! Derfor kunne jeg reise til Okinawa, akkurat som jeg hadde planlagt! Jeg var kjempeheldig!
 
Okinawa virker veldig eksotisk for vanlige japanere. I eldre tid var Okinawa et selvstendig kongerike som var meget påvirket av kinesisk kultur (et lydrike under Kina). Sjuri slott i Naha, kongens tidligere bolig, minner mer om Den forbudte by i Beijing enn om kongens slott i Kyoto (Japans tidligere hovedstad). Det sies at hunder spises i Okinawa akkurat som i Kina! I 1879 ble Okinawa-øyene en del av Japan offisielt. Mot slutten av andre verdenskrig ble øyene angrepet og erobret av amerikanske styrker. De var  var under amerikansk kontroll inntil 1972 da de ble en del av Japan igjen. USA har fremdeles militærbaser på øyene.
 
En dag kom jeg i en samtale med en eldre mann i Okinawa. Men jeg måtte gi opp å snakke med ham, fordi det var umulig å forstå ham. Om Okinawa-språk er en japansk dialekt eller et selvstendig språk er et godt spørsmål! Som her i Norge, finnes det mange dialekter i Japan. En dag snakket jeg med en onkel i Nord-Japan, men det var vanskelig å skjønne hans dialekt. Da måtte han snakke japansk bokmål (standard japansk) for å bli forstått av meg! Dialekter høres ikke så ofte på TV i Japan som her i Norge. Det ser ut til at japanere skammer seg mer over dialekten sin enn nordmenn. Forresten regnes Kobe-dialekt en av Japans styggeste dialekter.

27.oktober dro jeg fra Naha til Aka øy, en liten øy med ca. 300 mennesker. Reisetiden tok  ca. 2 timer med fergen. Aka øy er en vakker øy med både korall- og sandstrender, omgitt av krystallklart vann. Jeg hadde forventet en god del tourister på øya, fordi sola skinte og temperaturen var opp til 27 grader. Men det var heldigvis ikke så mange turister der!

Nishi strand var en vakker hvit sandstrand (ca. 1 km lang), men ingen var der da jeg kom! Det var en herlig opplevelse å eie en slik flott sandstrand for bare meg selv timevis! Jeg leit en sykkel for å utforske mer om øya. Den store delen av øya er dekket av subtropisk jungel. Sykling i junglen var en artig opplevelse. På øya så jeg hjort ofte, men det var også forbudt å skyte dem der. Jeg savnet hjortstek hver gang jeg traff hjort der. Mange kommer til Aka øy for dykking og snorkling. Jeg prøvde meg på snorkling, og det var spennede å se  mange fargerike fisker i krystallklart vann.  
 
Jeg ble grepet av stor hjemlengsel (Fitjar-lengsel!) da jeg så småholer og skjærgård rundt Aka øy. Jeg savnet Fitjar enda mer da jeg en dag padlet kajakk. Jeg påstår at Fitjar er verdens beste padleplass, selv om jeg ikke har padlet kajakk mange steder rundt i verden! Det var bare to små matbutikker på øya (mye mindre enn butikken i Sandvikvåg). Jeg følte at det var litt upraktisk (Hvor godt det er å ha en flott stor matbutikk som vi har her i Fitjar!).
 
En dag kom jeg i kontakt med noen yngre folk fra fastlandet (eller hovedøya) i Japan. De lever av å tilby dykkerkurs til turister. Jeg følte at de ikke stresser mye som japanere i store byer. Tiden går så sakte på en liten subtropisk øy som Aka øy. De har funnet et paradis for seg selv, og drømmer ikke om å flytte derfra. Jeg kunne ikke tro at Aka øy, med sin avslappende atmosfære og tropiske natur, også hører til det travle Japan.
 
Da jeg kom tilbake fra Okinawa til Kobe, nærmet mitt japan-tur seg slutten. Det var meget spennende å reise i mitt hjemland i tre uker, men kanskje var tre uker altfor kort for å se mye av Japan. Det er så mange ukjente steder i Japan for meg, fordi jeg har reist mer i Norge enn i Japan. På turen i oktober ville jeg oppleve naturopplevelser og besøke kjente historiske severdigheter. I Japan følte jeg at jeg var fortsatt japaner, men at jeg likevel er blitt  veldig norsk. Jeg er en japaner som er kjempeglad i Norge og nordmenn, og kom hit, fordi jeg ble så betatt av dette landet. Men jeg trenger ikke bli helt norsk og miste min japanske identitet. Det er mye bra i Japan, og jeg tror at jeg kan bidra noe positivt til det norske samfunn med det som jeg har derfra.
 
1.november kom mor, far, søster og en onkelunge til flyplassen for å si adjø til meg. På en restaurant der spiste vi sushi sammen, og dette var min første og siste sushi på denne turen.