Kyrkjelydspresten vår Nobukazu Imazu har vore i heimlandet sitt, Japan. Her følgjer det andre reisebrevet hans.

Ludvig Hope, den kjente emisæren fra Masfjorden kom til Japan etter å ha vært i Kina og Korea i slutten av 1930-tallet. Han følte seg hjemme i Japan, og skrev:

«Det er mykje i Japan som minner om Noreg. Små og større øyar, bukter, lier, fjell og skog minner meir og mindre om vårt land. Ein by som Kobe med den flate, smale landstripa ned mot sjøen, med bratte lier, årsryggar og høge fjell får ein til å tenkja på Bergen.»

Ja, det er sant at japansk landskap minner om vestlandsk landskap, selv om det ikke finnes fjorder og breer i Japan. Det er helt utrolig at ca. 120 millioner mennesker bor i et land som bare er litt større enn Norge (Japans areal er  377 835 km², mens Norges areal er  323 802 km²). Omtrent 73 % av landet er fjellrikt, med en fjellkjede løpende gjennom hver av de viktigste øyene. Mye flott natur er igjen i Japan, selv om det er stor befolkning der. Folk i store byer bor svært tett. Jeg er veldig glad for at det ikke er så masse folk her i landet som i Japan.
 
Mor og far bor i Kobe som ligger i Vest-Japan. Kobe var en av de første japanske byene som åpnet for handel med Vesten i 1868. Den 17. januar 1995 var det et jordskjelv som målte 7,3 på richers skala, og da ble omkring 6000 mennesker drept. Befolkningstallet i Kobe er ca. 1.5 millioner. Den kosmopolitiske havnebyen har en befolkning på 45.000 utenlandske innbyggere fra mer enn 100 nasjoner. Det finnes mange kirker, en moské (Japans eldste moské  fra 1935), en synagoge, et kinesisk tempel og et indisk tempel der. Kobe har også hatt en betydelig stor norsk koloni i forbindelse med misjonærer og sjømenn. Jeg synes at det er trist at veldig få nordmenn bor i Kobe i dag. Både sjømannskirken og den norske skolen ble nedlagt i begynnelsen av 2000-tallet. Jeg har så mange gode minner fra feiringen av 17.mai i Kobe.
 
Jeg fikk litt dårlig samvittighet for mor og far, fordi jeg reiste til Japan-alpene rett etter ankomsten i Japan. Så en dag dro de og jeg på en tur til Rokko-fjellene og Arima (et kjent varmekilde feriested i Kobe). Det høyeste punktet i Rokko-fjellene er 931moh, men man kan slippe å gå dit, fordi det er en bra bilvei dit! Vi nøt en flott utsikt over Kobe-sentrum derfra. I Arima spiste vi grønn-te softis sammen. Det er ikke bare slik at grønnte drikkes, men den brukes også til kaker og is i Japan. Grønnte er tradisjonall drikke i Japan, men kaffe var mye mer populær blant japanere på 1980-tallet. Men nå er grønn-te blitt japanerenes meste favorittdrikke etter at de gjenoppdaget at grønn-te har helsebringende effekt.
 
En gang var Japan et av verdens dyreste og minst tilgjengelige ferieland. Men det er en gammel legende nå. Etter en kraftig økonomisk nedtur på 90-tallet er landet meget rimelig for en norsk lommebok, med halvparten av norsk prisnivå, både når det gjelder hotell, mat og transport. Japan er amerikanerenes  favorittreisemål og 1.601.000 amerikanere besøkte landet i fjor. Kriminalitet finnes i Japan som andre steder, men det er sjelden at man opplever å bli lurt, ranet eller antastet. Japan er et av verdens best organiserte land. Toget kommer nesten alltid presis. Hygienen du møter over alt er også ekstrem.
 
Mange japanere synes at Kobe er ganske vestlig. Kanskje kan Kobe virke som en kjedelig by for utenlandske turister som vil besøke typiske japanske byer. Men min hjemmeby har adskillige flotte severdigheter som havnen og Akashi-bru (1 991 meter, verdens lengste hengebro). Kobe dyrpark er en av de to dyrparkene i Japan med pandaer.
 
Jeg ble så lei av japansk ris (klebete rundkornet ris) og loff. Japanerene spiser varm mat tre ganger om dagen. På en ettermiddag gikk jeg til en matbutikk der jeg pleide å kjøpe norsk brunost. Men det var så skuffende da de ikke hadde brunost lenger. Isteden fant jeg norsk flatbrød der!
 
En dag tok jeg en tur til Himeji borg, en flott borg fra 1600-tallet som står på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Borgen sees i slike kjente filmer som i James Bond filmen «You Only Live Twice» (1967) og «The Last Samurai» (2003).