I Mumbai, India, har Aker Kværner eit ingenior kontor som jobber med 3D-design for Gjoa-prosjektet som skal byggjast ved Aker Kværner Stord. Fitjarguten, Roger Vestvik, som har tilbrakt påska på jobb i Mumbai har sendt oss eit reisebrev frå storbyen i India. Så var turen til Mumbai komt, og vestlendingen var klar for utfordringene i ein av verdens storbyer. Mumbai var destinasjonen. Ca 6660 km fra Oslo og ca 12 timers reise med fly. Var alle papirer i orden? Var alle sprøytene hos satt?

Det sies at Mumbai har offisielt ca. 13 millioner innbyggere. Men i følge dei lokale nærmer tallet seg ca 20 millioner innbyggere. Og det skal være sikkert, for du verden for noen folkemengder. Det er biler, rickshawer, syklister, fotgjengere, busser og lastebiller overalt. Ja til og med kyr kommer vandrende… På togene tyter det folk ut av alle mulige hull og på taket har noen gratispassasjerer funne sin plass.

Flyturen gjekk bra. Alt i rute og forholdsvis god flymat. Så kom det store spørsmålet; korleis er pass/visum-køen i Mumbai Airport? Og ikkje minst; kom bagasjen?

– Joda, det var praktisk talt ingen køer i det hele tatt og etter 30 minutter var flyplassoppholdet over og det var tid for å finne sjåføren som skulle ta oss til hotellet.
Grand Hyatt Hotell, Mumbai. Eit flott hotell like ved flyplassen og nærme Aker Kværners kontorer.

Utenfor stod det en stor mengde mennesker med ulike skilt, og i den eine enden stod vår mann. Hotellet er av første klasse.

Dette med sjåfør er noe nytt. I Mumbai får ein tildelt ein bil med sjåfør for å få deg trygt mellom jobb og hotellet, samt til andre deler av Mumbai dersom ein skulle ønske det. Og etter 5 minutter i trafikken, skjønner ein kvifor. Det seies at det er eit system i galskapen, men einaste regelen som er lett gjenkjennelig er at han med sterkest fløyte og størst bil kommer først fram…

Ikkje bare kjører dei på venstre side av veien, men så lenge det er fysisk plass til ein bil, så kan du vera sikker på at det er ein bil der.

I ein motorvei med 3 filer er det enkelt plass til 5-6 biler i bredden. For ikkje å snakka om alle rickshw’ene som sniker seg fram mellom bilene.. Dette er noe som er vanskelig å formidle via bilder, dette må oppleves.

Kontorene til Aker Kværner er bra. Godt teknisk utstyr og de fleste fasiliteter som ein har i Oslo. Air Conditionen er konstant på, og det blir litt kaldt for meg. Ute er det ca 32 grader og inne skal dei ha det så kaldt som mulig. Oppskriften på forkjølelse. Men eg var forberedt, ein vest var tatt med for å ikkje bli sjuk med ein gong. Da oppdaga eg at indere er eit høflig og inkluderende folkeslag.

Etter to timer med vest, så vart air condition anlegget skrudd ned og tempen begynt å stige i etasjen… Dei er veldig opptatt av besøket skal trives:)

Og dette seier ein del om de som jobber i Aker Kværner Powergas (AKPG). Dei er inkluderende, høflige, kunnskapsrike og lærevillige. Når ein har brutt den første høflighetsbarrieren så kommer den sanne og meget kompetente ingeniøren fram og arbeidet er meget givende. Litt språkutfordringer må ein regne med, Indere snakker ein del med kroppspråket. For eksempel er det å riste på hode ikkje det samme som for oss nordmenn. Dei rister og seier ”yes”… Men dette læres kjapt.

I reisefølget var eg, Atle Bjørkelund, Geir Kirkemo og Stephen Keller. Dei tre hadde tidligere vært i Mumbai og visste kva dei gjekk til. Eg var førstereisgutt.

Før avreise kom ein mail fra Geir Kirkemo, der han kom med tips til reisen. Det gjekk for det meste i å være ”fint kledd” (ingen dongeri..) være høflig, da indere er veldig vare for signaler og ta med ditt eget rekvisitalager… Dei har ingen rekvisitalager som i Oslo. Ta med det du trur du kommer til å trenge…

Inderne begynner på jobb mellom 0900 og 0930, og jobber så lenge som det kreves for at jobben skal bli gjort. Ein arbeidsmoral som er beundringsverdig. Pliktoppfølgende.

Lunsjen er klokken 13. Og det lagde litt krøll i systemet for ein som er van med å eta klokken 11… Men ein venner seg til slike vaner også.

Arbeidet går fort og timene renner av gårde. Plutselig er klokka 18/19 og det er på tide å komme seg til hotellet og få seg middag.

De fra AKER som jobber her i Mumbai tar oss med på ulike restauranter etter som veka går. All mat er nydelig. Kanskje litt sterk, men slik er det. Nydelig uansett.
Ute på restauranter koster ein middag lite. Ca 50,- kroner. På hotellet er det ein anna pris. Der er det nesten norske priser…

India er eit land med forskjeller. Det er stor forskjell mellom rik og fattig, og mellomklassen er stigende i antall. Dei som har mye penger, har ufattelig mye penger og viser det tydelig.

Som norsk har ein det også godt i India, men som sagt, hotellet har norske priser.
Rett utenfor portene ved hotellet bur folk på gaten og i provisoriske skur. Stor kontrast til det livet som er innenfor hotellmurene…

Ved stopp på rødt lys kommer det folk bort til bilene og tigger eller skal selge ulike artikler.

Eldre damer, mødre med spedbarn, unger med funksjonshemming osv. Virkeligheten kommer heilt opp i ansiktet. Dette er slik me vanligvis ser på fjernsyn. Får ein til å tenke på at ein har det godt heime, uansett de utfordringer me har.

Den 21. mars feirer dei at innhøstingssesongen starter. Dei kaller det ”Color Festival.”

Det gjøres ved at alle trekker til gatene (som om ikkje alle var der fra før..) og kaster fargepulver på hverandre. Me blei advart at dersom me skulle ut og gå i gatene på lørdag, så måtte me ikkje bruke kler me var redd for. Det var ikkje sikkert at alt gikk vekk i vask… Etter at alle har kasta fargepulver i noen timer, drar dei til elva eller sjøen for å vaske seg.

Som dere sikkert ser, er Mumbai ein fargerik og utfordrende by.

Grip og nyt dagen!

Med Vennlig hilsen
Roger Vestvik