Alle spring ut lika glade som dei sprang inn.

Det er ein sprudlande og energisk gjeng med 4- og 5-åringar som samles til turn i gymnastikksalen på Rimbareid skule kvar onsdag.

Klokka er 17.00, og ungane kjem strøymande til. Mange spring rundt for fullt  med det same, andre står ei stund og held i mamma eller pappa si hand før dei slepp seg laus. Det har vore oppe i 35 ungar på ei samling. Det ser litt rolegare ut i dag. Dei set seg i ein ring midt på golvet, og tel kor mange det er. 1,2,3….23,24. «Berre» 24 ungar i dag, det er ganske få. Så skal dei sei kva dei heiter. Sigrid starter, så Linnea, Markus, Vilde, tante Jorunn, Mia… Alle seier kva dei heiter, bortsett frå ein som stirrer stivt ned i golvet. Så hentar Sigrid den fargerike «fallskjermen» og alle ungane grip  ivrig i den og syng. «Ein,to,tre…». Etterpå er det Hokus og Pokus. Emil vil fortsatt halda i fallskjermen samam med dei vaksne, medan alle dei andre ungane legg seg under skjermen klar til å hoppa opp på «hei Filliokus kom frem!». Det er vanskeleg å venta, og mange tek tidleg til med å hoppa fram. Til slutt tar det heilt av, og fallskjermen vert pakka vekk.

Dei er 4 instruktørar på denne turngruppa: Sigrid Skram Isdal, Jorunn Gjøen, Monica Hatlevik og Serina Sørfonn. Dei brukar å vera minst 3 kvar gong, men i dag var det berre Sigrid og Jorunn som kunne, så det kjem godt med at det sit nokre hjelpevillige mødre på sidelinja.

Dei brukar å ha ei hinderløypa kvar gong på turn, men i dag skal dei variera med å ha stasjonar i staden. Dei fleste ungane forstår raskt  korleis det fungerer, og innordnar seg det som skal skje. Ei gruppa skal driva med balansetrening, ei skal trena armmusklande ved å dra seg framover på golvet med eit tau som er festa til ribbeveggen, ei gruppa skal få hoppa på «tjukkasen», og ei gruppa skal få turna i ringane. Det siste er mest populært, og nokre strevar med å venta til det er deira tur. Men Sigrid og Jorunn har full kontroll og veit kven som høyrer til kor.

På turn er det ingen krav til utstyr, bortsett frå sko eller sokkar som ikkje sklir på golvet, men prinsessefaktoren er stor. Og innimellom tyllskjørt og puffarmar er det nokre aktive gutar i fotballdrakt. Mange er opptekne av kva dei har på seg, andre bryr seg ingenting. Som Mathilde sa før ho skulle gå: I dag treng eg ikkje turndrakt, mamma, for eg er så fin sånn som eg er. Og flotte det er dei alle saman der dei spring rundt og turnar. Ein gut i dongeribuksa og genser stoppar Svanhild i køen og prøver seg med å sei at ho har kjole på seg. «Nei, ditta e ikkje kjole, da e drakt», sier den fornærma strengt, «da e TURNDRAKT!»

Det er stor aktivitet blant dei som drar seg fram på golvet etter armane, og for ein fart dei får! Men det er enkelt å sitja og dra seg framover, neste utfordring vert å stå. Dei kjem på det heilt sjølv. Sjå eg står på vannski, ropar Marion, Emil og Siren, og dei andre tar etter. Musikken stoppar og dei skal bytta gruppa.

Å balansera er dei flinke til. Dei spring nesten over «bommen.», fram og tilbake.

På «tjukkasen» er det mykje spennade å finna på. Hoppa, snurra, stupa, rulla… Med eller utan ring.  Her er det meir enn nok spenning å henta, og god trening i å læra å venta til den forrige har kome seg av matta. Nokon lærer på den harde måten….

Så er det ryddetid. Med hjelp av foreldre og 24 ungar som fortsatt ser ut til å ha mykje energi igjen, vert det rydda i ein fei. Dei samlar seg på og rundt tjukkasen. Eg har hatt det veldig kjekt i dag, seier Sigrid. Har dåke hatt det kjekt? Ho vert møtt av eit rungande JA! Så er det avsluttingssongen. Dei vinkar og syng av full hals: …no skal du og no skal eg, sei adjø og dra i veg…» I det songen ebbar ut, og før Jorunn rekk å sei takk for i dag, reiser dei seg og spring foreldra strålande i møte.

Alle spring ut lika glade som dei sprang inn.